Autismeenheten

Autisme er en utviklingsforstyrrelse og kjennetegnes av kvalitative avvik i forhold til: (1) gjensidig sosial interaksjon, (2) kommunikasjon og språkutvikling, og (3) repetitiv adferd, som stereotypier, interesser eller temaer. Utviklingsforløp og alvorlighetsgrad av kjernesymptomene og andre assosierte vansker varierer sterkt fra individ til individ. Det er derfor vanlig å snakke om autismespekterforstyrrelser / autismespekterdiagnoser (ASD) hvor spekteret består av 5-6 ulike undergrupper. De vanligste undergruppene er Barneautisme og Asperger syndrom.

Autisme er medfødt, og regnes å ha en sterk genetisk komponent. Autisme opptrer også sammen med en rekke medisinske tilstander, og det er påvist uvanlig høy komorbiditet både med andre nevropsykiatriske tilstander og psykiske lidelser. Forekomsten av andre syndromer som opptrer sammen med ASD er høyere enn ellers i befolkningen. Samtidige lidelser eller komorbiditet regnes derfor i dag som regelen heller enn unntaket.

Det er stor enighet i fagfeltet omnødvendigheten av å få omfattende og systematisk kartlegging av autismespektervansker og komorbide tilstander. Det er også allment akseptert at heterogeniteten i funksjonsnivå og symptomatologi innen autismespekteret er større enn innen andre grupper. De faglige diskusjonene knyttes derfor både til etiologien for autismespekterdiagnosene og til hvilke utviklingsfaktorer og symptomer som medierer og modererer utviklingsforløpet og funksjonsnivået innen gruppen. Sentralt i disse diskusjonene er identifisering av primær og sekundærvansker, både ut fra et forebyggingsperspektiv, men også ut fra muligheten til å behandle tilleggslidelser. En viktig følgediskusjon blir gruppens behov for tjenester. Dette gjelder både dimensjonering av tjenestetilbudet og kompetanse og kvalitet i tjenestene.